Edvard Martinsen

Omtrent ved middagstid den 22. desember kom et kjempemessig brott og løftet båtene av surringene på rufftaket og splintret den minste av dem, flyttet på ruffen og fylte den med vann, tok med seg vindmøllevingene, rev med seg stormstorseilet, slo inn kahyttvinduet og fylte kahytten og brødkøien med vann. Skansekledningen og rekka gikk det også hardt ut over, og fem av stønderne gikk tvers av. Nye seil ble bendt under, og da været litt etter litt modererte seg, kunne de likevel fortsette reisen tross de svære ødeleggelsene. 

Imidlertid brøt stormen løs på nytt den 30. desember. Nyttårsaften om kvelden kom en brottsjø og tok med seg en del av klyverriggen. Oljepøser ble stadig brukt, og det måtte pumpes hardt og ofte. Likevel tiltok lekkasjen.

Så løyet vinden nok en gang og alle seil ble tilsatt på nytt, men stemningen om bord var ikke nettopp høy, og da et fremmed skip nå var i sikte, forlangte mannskapet at nødflagget måtte heises og skuta forlates. Det fremmede skipet var imidlertid så langt unna at det nok ikke observerte havaristen, men forsvant i det fjerne. Været var nå blitt noenlunde moderat og skuta igjen omtrent lens.

Dagen etter holdtes skipsråd akterut. Skipperen oppmuntret mannskapet så godt han kunne og forsøkte å få dem til å stå om bord, i det han mente utsiktene til å nå land ved egen hjelp tross alt skulle være ganske gode. Mannskapet lot seg på denne måte slå seg til ro og gikk med på å stå om bord. Pumpingen var snart i full gang igjen, for lekkasjen tiltok på nytt, og nå virket det helt umulig å få skroget lens. Dermed forlangte mannskapet nok en gang at skipet skulle overgis. Dette ville skipper Martinsen fortsatt ikke høre tale om, og la til at selv om alle andre forlot skipet, skulle i hvert fall han bli stående. Begge styrmennene forsøkte å overtale skipperen til å forlate skipet hvis anledning bød seg, men han holdt på sitt og var ubøyelig.

Den 6. januar klokken fire på ettermiddagen kom D/S Michigan av Liverpool opp under havaristen og tok alle om bord. Skipperen ble værende i kahytten og nektet fortsatt å forlate skipet. Stuerten og to matroser gikk da ned i hytten, overmannet skipper Martinsen  og tok han med makt med seg i båten.

Vraket av Velox ble senere sett vest av Old Head, Kinsale, av en engelsk bark og deretter berget i havn av en slepebåt. Vraket ble solgt våren 1893 for 80 pund.

Velox førtes av Hans Alexandersen fra Rød på Kråkerøy. Han døde av gulfeber i Santos, Brasil, og styrmannen Edvard Martinsen måtte da føre skipet hjem til Europa. Det viste seg å bli den siste turen for bark Velox.

(I boka ”Fredrikstad-skuter på de syv hav” av Knut W. Engebretsen, 1999).