Døden i Santos

På begynnelsen av 1890-tallet var det mange norske seilskuter som gikk med kull og stykkgodsfrakt på Brasil. Konkurransen med dampskipene gjorde det vanskelig for seilskutene på fraktmarkedet. Håpet var at seilingene på Brasil skulle skaffe gode inntekter og holde liv i seilskutene enda en tid. De første tre årene av 1890-tallet kom i stedet til å bli ett av de aller mørkeste kapitlene i norsk seilskutehistorie. Hundrevis av norske sjøfolk mistet livet under dramatiske forhold, mange fartøy gikk tapt og seilskutenæringen fikk enda en spiker i kista.

Sykehuset hvor mange norske sjømenn døde i Santos, Brasil.

I 1889 skiftet Brasil styreform fra monarki til republikk. Optimismen var stor, og økonomien fikk en enorm opptur. Det ble bestilt store mengder varer av forskjellig slag fra Europa, og behovet for frakttonnasje økte. Fraktene var lite attraktive for dampskipsflåten, men desto mer tillokkende for den aldrende seilskuteflåten. Redere øynet muligheten for god fortjeneste, og noen kjøpte også inn gamle seilfartøyer for å benytte dem i denne farten.

Mange nordmenn hadde erfaringer med seilinger på Brasil og var ikke ukjent med den største utfordringen i disse fjerntliggende farvann – gulfeber. Sykdommen var visstnok importert fra Havanna til brasilianske havner omkring 1850. Det forekom jevnlige utbrudd, men i begrenset omfang, og bare i den varmeste månedene januar til april. I 1890 forandret dette seg. Utbruddene ble sterkere, kom tettere og spredte seg til nye områder. Høsten 1893 stanset utbruddene.

HAVNEPROBLEMER – Bestemmelsesstedet for de aller fleste fartøyene var havnebyen Santos i staten São Paulo. Byen, som ligger på nordsiden av Santos-øya like under fjellet Monte Serrat, var på slutten av 1800-tallet omgitt av tett tropeskog. Den hadde omkring 18.000 innbyggere og var den neste største havnen i Brasil.

På vårparten i 1890 begynte de enorme varemengdene fra Europa å strømme inn til Santos. Det hadde lenge pågått arbeider i havna. Gamle, utslitte kaier ble fjernet og nye ble bygd. Mudringsarbeidene var omfattende. Tollklarering av varene viste seg å bli en flaskehals. Store varepartier hopet seg opp på kaiområdet. Allerede tidlig i mai 1890 lå det over 100 skip på vent på reden.

Mange skip ble liggende i uker og måneder, ja til og med år, før de fikk tørn ved kai. Overliggedagene medførte store økonomiske problemer både for rederi, mannskap og skip. Skipsførerne benyttet ventetiden med å forsøke å bli kvitt lasten og få fraktoppgjør. Men også befrakterne var i vanskeligheter. Mange firmaer gikk konkurs før de rakk å motta bestilte varer. Imens lå skip på reden og ble gjennomhullet av mark. Noen sank til bunns og fikk sin våte grav i Santos Bay.

Feberen som sykdommen ble kalt, kom noen ganger raskt om bord. Andre observerte at det gjerne tok en måneds tid før den meldte seg. Sykdomsforløpet ble opplevd som uhyre dramatisk og uvanlig smertefullt. Sjøfolk erfarte at sykdommen begynte med sterk hodepine, høy feber og ryggsmerter. Andre symptomer var forstoppelse og ulidelige smerter i tykkleggen. Så stoppet urinen opp og det kom blodforgiftning. Kraftig oppkast av sort blod fulgte før døden inntraff. Også de døde var preget av sykdommens stempel og forvandlet til det ugjenkjennelige. Det fortelles at veien fra syk til død kunne gå på to til fire dager. Tallet på døde var uhyggelig høyt. Men det var også mange av de syke som på mirakuløst vis greide å lure døden. Under rekonvalesensen var de «gule som citron», og senere visstnok merket for livet.

TVILSOM SYKEHUSSTANDARD – Ifølge brasilianske aviser var det i januar 1892 omtrent 600 febersyke personer som ble pleiet i hospitaler eller private hus i Santos. Sykehuset Santa Casa da Misericordia, som mottok mange nordmenn, hadde et belegg på 160 pasienter. Der døde det daglig 60 personer i gjennomsnitt. Etter hvert som gulfeberen grep om seg, ble det kritisk mangel på både sykehussenger og pleiepersonale, derigjennom skjødesløs behandling av syke og døde.

Noen syke ble liggende om bord, mens andre ble hentet til sykehuset i land. Overlevende ga dramatiske beretninger blant andre fra sykehuset Santa Casa da Misericordia. De innkomne syke måtte sitte å vente flere timer i gangene på ledige senger. Noen måtte dø før det ble ledige plasser. Døde og døende satt på stolene rundt omkring, mens man fra sykerommene hørte de forferdeligste skrik fra dem som kjempet med døden.

Ifølge vitner skjedde det også at personer som fortsatt var i live, ble brakt til likhuset. En norsk tømmermann ble om formiddagen av sin kaptein brakt til hospitalet, og da kapteinen om ettermiddagen kom dit på besøk, svarte man at tømmermannen var død og brakt til likhuset. Da ingen hadde adgang til huset uten hospitalets folk, tiltvang kapteinen seg adgang, og da han hadde ropt flere ganger på tømmermannen, fikk kapteinen svar igjen. Mannen stod det over og kom senere om bord i sitt fartøy, ble det fortalt.

Den gule feber rammet hardt og brutalt. Hele skipsmannskaper ble revet bort på kort tid. Høsten 1892 var særlig ille. I løpet av november og desember døde åtte av besetningen på barken Franklin, seks fra barken August Tellefsen, seks fra barken Sophie og seks fra barken Africa. Barken Alert mistet fem mann på ti dager. Mange flere kunne nevnes.

Det finnes ikke sikre opplysninger om antallet døde fra norske skip under gulfeberepidemiene i Brasil i årene 1890 til 1893. En liste fra januar 1892 navngir 141 døde sjøfolk i Santos i perioden 1. mars 1891 til 21. januar 1892. Alle var påmønstret norske seilskuter. I en ti måneders periode i 1891 var det innlagt 340 sjøfolk fra norske skip. 146 av dem døde. Enkelte beretninger antyder mer enn 300 døde norske sjøfolk i løpet av de tre feberårene i Brasil.

Det var altså i denne epidemien hvor skipper Hans Alexandersen på bark Velox døde, og Edvard Martinsen tok over som skipper og førte skuta tilbake til Europa. Der de forliste sør for Irland.

(Utdrag av artikkel i Arkivmagasinet 2/10, skrevet av Kari B. Benedictow, arkivar, Riksarkivet).